Spredte byers tapte penger

Urbanisering gir økt produktivitet og grunnlag for mer velferd. I Norge bygger vi oss ut av byen, inn i skogen.

I sommer tar COWI et tilbakeblikk på noen av årets kronikker som berører bærekraftig byutvikling. Denne kronikken var  opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv.

I fjor gikk reallønnen ned. Selv om SSBs siste prognoser peker mot en svak vekst de kommende årene, må vi ta den svake produktivitetsveksten på alvor. En av løsningene, som jevnlig forbigås og forsømmes, er produktivitetsgevinstene ved urbanisering.

Tettere byer gir økt verdiskaping. Byfolk har 16 prosent høyere produktivitet enn de som bor utenfor byene. Derfor er også byene de økonomiske motorene i Norge.

Vi vet at en sterkere bypolitikk vil gi høyere produktivitet.

Nasjonale retningslinjer fra departementene sier fortetting. Produktivtetskommisjonens første rapport har viet et helt kapittel til produktivtetsgevinster ved urbanisering.

Vi har snakket om fortetting som et av de viktigste grepene for bærekraftig utvikling siden 1980-tallet. Likevel har Norge flest kjøpesentre per innbygger i europeisk målestokk. Kjøpesentrene legges hovedsakelig utenfor by- og sentrumskjernene. Dermed snus fortettingsprinsippet på hodet.

I tillegg kommer vinden av boligprosjekter. Selv om målene i alle areal- og fylkesplaner er verdiskapende og levende bysentrum, legges boligprosjektene som regel i god avstand til bykjernen.

Men en utvisket og udefinert sentrumskjerne påvirker ikke bare hvor vi bor. Den påvirker også arbeidsmarkedet vårt.

I små, spredte arbeidsmarkeder blir det vanskeligere å finne en arbeidsgiver som trenger akkurat din kompetanse, og mer krevende for næringslivet å finne akkurat den rette kompetansen.

Akkumuleringen av kunnskap går saktere i områder med lav tetthet av økonomisk aktivitet.

Det er langt færre formelle og uformelle møteplasser, og spredningen av ideer går saktere.

Også i fagmiljøene er det liten tvil om at fortetting gir økt verdiskaping. Senest på et seminar i Forskningsparken 1. mars påpekte Transportøkonomisk institutt (TØI) den nesten overraskende mangelen på konflikter i norsk arealpolitikk: Det er en øredøvende enighet om fortettingspolitikken blant sosiologer, planfolk, byutviklere og arkitekter.

Kontrasten mellom denne øredøvende faglige enigheten og praktisk politikk blir derfor påfallende. Men den vil også bli skremmende hvis kommunene ikke tar den på alvor.

Reallønnen i Norge har ikke gått ned siden 1989, og kun fire ganger siden 1970. Og selv om SSB spår en svak vekst fremover, er tallene svært lave sammenlignet med 1996-2013. Den svake produktivitetsveksten er alvorlig for Norges fremtid.

Hver uke lanseres en næring som «den nye oljen». Men ingen næringer vil noen gang erstatte oljens betydning for norsk økonomi.

Løsningen ligger i å øke produktivitetsveksten. Da må vi tenke bredere om politikken som legger til rette for nettopp vekst. En sterkere bypolitikk vil gi høyere produktivitet. Her bør kanskje samfunnsøkonomene bli enda tydeligere på hva tallene faktisk sier. All forskning og empiri viser at dersom de samme menneskene-med de samme arbeidsoppgavene-flyttes til byen, så vil verdiskapingen bli høyere over tid.

I et teoretisk eksperiment har vi med en av våre samfunnsøkonomiske produktivitetsmodeller flyttet 20.000 sysselsatte fra Akershus til Oslo sentrum.

Dette gir negative effekter i Akershus, som blir mindre tett, men positive i Oslo. Til sammen vil det heve verdiskapingen per sysselsatt i Oslo-området med 0,08 prosent. Den årlige verdien for Norge blir totalt over 300 millioner i året. Å satse på høyere tetthet i byene er god næringspolitikk.

Vi vet at det er snakk om to vidt forskjellige markeder: Markedet i Oslo taler for fortetting, som også besvares av utbyggerne som vil bygge høyere og tettere. Samtidig vil utbyggerne i mindre byer være bekymret for å ikke få solgt de høye og tette leilighetene i sentrum. Det er da boligene atter en gang trekker til skauen, og jobber mot alles samstemte fortettingspolitikk.

Det største problemet er ikke mangelen på planer og ambisjoner om fortetting i kommunene. Et av hovedproblemene er at kommunene - og andre aktører som styrer arealpolitikken-ikke gjør det de sier de skal gjøre.

Alle roper om fortetting av byene. Men når landets kommunestyrer skal fatte vedtak, er dette altfor ofte glemt. Det er da dessverre på sin plass å minne om det banale faktum at byutvikling er summen av alle enkeltprosjekter.

Når utbyggerne frister kommunene med økte skatteinntekter og utbygging av veier langt utenfor sentrumskjernene, er det lett å takke ja. Men det norsk økonomi trenger er kommuner som tør å nedprioritere prosjekter som stritter imot langsiktig verdiskaping.

Og det er sikkert alle enige om. Som alltid.