Kunnskapen bak gode byrom
Kristine Brunstad
Landskapsarkitekt
Jeg brenner for å lage gode steder for mennesker der det er godt å være. Det er målet mitt i alt jeg gjør. Den sosiale bærekraften er noe jeg brenner for. Det skal være inkluderende og trygt for alle folk å bevege seg i byene og gatene våre.
Før tilrettela man mye for bilene i byutvikling. Det førte til at nesten alle satte seg inn i hver sin kupé og kjørte fra A til B.
Å tilrettelegge mer for kollektiv, gange og sykling samt oppholdsområder ute, gjør at vi møter hverandre litt mer i hverdagen.
Det tror jeg vi trenger. I vår digitale verden er vi mer adskilt enn vi var før.
I byer bor vi ofte veldig tett i små leiligheter. Jeg har i mange år bodd i en liten leilighet, og har derfor trukket ut til gatene og sosiale rom i bybildet. Vi trenger å ha møteplasser ute. Det lærte vi særlig da korona kom, og alle satt hjemme på hver sin tue. Vi trenger at det er satt av arealer til mennesker og nabolag.
I tillegg har jeg venner over hele byen og et stykke å reise til jobb. Det gjør at jeg i løpet av en dag ser ganske store deler av byen. Da synes jeg det er interessant å legge merke til hvor det er godt å gå, og hvor det føles trygt. Etter at jeg fikk større faglig tyngde har jeg blitt mer bevisst på hvorfor det funker noen steder, mens andre områder føles utrygge.
FNs bærekraftsmål nummer 11.7 er at alle byer skal være inkluderende og trygge, særlig for kvinner og barn. Hvis vi avsetter store arealer til privatbilisme, utelukker vi mange mennesker. "Hva med de eldre," spør mange når tiltak for å redusere privatbilisme innføres. Men hva med de under 18? De som er så små at de nesten ikke synes bak parkerte biler og beveger seg rundt i høyt trafikkerte gater på vei til fritidsaktivitetene sine? Hvis trygghet og inkludering er viktige parameter, må også barna med.
Når vi snakker om byutvikling og trafikkplanlegging i byene, handler det ofte om å nedprioritere bilen. Da er det viktig å huske at det er snakk om personbiltransporten. Det er snakk om de som frakter rundt på matpakka si på vei til jobb. Inkludering er også en del av dette: Aldri før har det vært et større fokus på å gi personer med funksjonsnedsettelser en plass, og å ha universell utforming i gatene. Det blir det dårligere plass til hvis vi gir mer plass til personbiler i bysentrum.
LES OGSÅ: EN STILLE REVOLUSJON I BYGATENE
Som landskapsarkitekt jobber jeg i et veldig tverrfaglig miljø. I et vei- eller gateprosjekt jobber jeg gjerne med fortauet, overvannshåndteringen og for å ivareta vegetasjon og bygge ny vegetasjon. Men gatetverrsnittet er begrenset. Det kan være vanskelig å finne plass til alt i én gate. Med den nye gatenormalen i Oslo kan vi løfte blikket og se sammenhenger med andre gater. Det holder ikke å si at det ikke er plass til noe grønt i gata di - du må finne plass i en nærliggende gate.
Byene våre vokser, og vi blir flere folk. Da er det viktig å gjøre det enkelt for folk å velge effektive transportløsninger som tar liten plass i byrommene.
Som planleggere må vi forme byen på en måte som gjør at mer arealeffektive transportløsninger er enklere å velge.