Fra deponi til naturperle

22.08.2019

Etter over 100 år som kalksteinsuttak og 30 år som deponi for farlig avfall, er Langøya klar for å bli Østlandets neste fjordperle. Nå blomstrer sjelden, stedegen natur på den nordlige delen av den langstrakte øya.

Planteviter Kristin Moldestad og landskapsarkitekt Helene Bast Sørum småjogger mellom de store kalksteinene som ligger spredt utover det kuperte terrenget på den nordlige delen av Langøya. Det er første gang de ser området de har vært med å transformere i full blomst.

– Her er det blåbringebær og stjernetistel!

Begge artene er rødlistet i Norge. Nå huser deponiøya for farlig avfall rundt 100 kvadratmeter med den rødlistede blåbringebæra. I sommer observerte også NOAHs egne miljørådgivere den sjeldne orkideen flueblom.

I sommer er det tre år siden at den nordlige delen av deponiet på Langøya utenfor Holmestrand fikk et tynt toppdekke og ble sådd til, som ledd i rehabiliteringen av det tidligere deponiområdet.

– Det var store diskusjoner rundt hvilken løsning vi skulle velge. Mange ville at det skulle bli en fin grønn park eller en golfbane. Men vi ønsket noe annet, noe som var tilpasset stedets egenhet, og som ikke ville flytte med seg uønskede arter til naturreservatet på øya, sier Kristin Moldestad, planteviter i COWI.

Flak med jord ble løftet over fra ulike områder på øya med gravemaskin, samt at frø fra naturreservatet på øya ble fraktet inn. En mengde frø ble også hentet fra den nærliggende Kommersøya, som har lignende vegetasjon. Allerede nå har plantene begynt å etablere seg.

God økonomi i sunn økologi

Moldestad fra COWI har bistått i revegeteringen av Langøya siden planleggingen begynte høsten 2015. Hun forklarer at det ikke skal være grønt og fint, men grått og fargerikt, med et enormt mangfold av sjeldne arter.

– Ved første blikk tenker kanskje noen at det biologiske mangfoldet ikke er så rikt her, ettersom fargene er ganske duse. Likevel er det mellom 100-200 arter her, og mange av dem er sjeldne.

Hun forteller at det er en økende interesse for stedstilpasset vegetasjon i både byggebransjen og fagmiljøene.

– Vi lever i en tid med mye vegutbygging, hytteutbygging og høyt arealpress. Endret arealbruk legger ekstra press på arter som allerede er sårbare. Da er det ekstra viktig å lage nye, egnede habitater for rødlistet natur, sier Moldestad.

Og det skumleste, det er det vi ikke vet.

– Vi vet at det blir færre av de truede plantene, men vi vet ikke hvordan det vil påvirke kretsløpet om de ikke er her. Fjerner vi alle sjeldne arter, vet vi ikke hvordan det vil påvirke insektsbestander, som igjen kan påvirke for eksempel fuglelivet.

Økologi er ett aspekt, men sunn økologi kan også gi god økonomi.

– Da vi valgte et stedstilpasset landskap slapp vi utgifter til å frakte store mengder jord over fjorden. Den naturlige vegetasjonen på øya krever bare et helt tynt jordlag på rundt 3-5 centimeter, som er hentet fra øya. Andre steder vokser vegetasjonen direkte på kalksteinen.

Tynne jordlag har også andre fordeler.

– Hvis jordlaget er tynt, er det vanskeligere for trær å vokse her. Og vi ønsker ikke at trær skal slå røtter gjennom steinmassene og leira som kapsler inn avfallsmassene.

Nødvendig deponi på vei mot slutt

– Det som spruter ut der nede er gips, sier Helene Mathisen, miljørådgiver i NOAH, og peker ned mot bunnen av et dypt krater. Crossbanen, som området kalles, er det største åpne deponiet i dag og ligger ved sydbruddet på øya.

Opprinnelig var det jordbruk på Langøya. Deretter ble Langøens kalkverk opprettet i 1734. Siden tok de ut kalkstein til sementproduksjon, som etterlot seg store krater på overflaten av øya. Hver dag frakter MF Gjemnes flere titalls lastebiler fra Holmestrand havn til Langøya. Bilene er fylt med avfall, blant annet aske fra forbrent husholdningsavfall, avfall fra aluminiumsproduksjon, gips og forrurenset jord fra vegprosjekter, på vei til sin endedestinasjon.

I de dype kratrene, som strekker seg inntil 80 meter under havoverflata, blir det farlige avfallet deponert. Det har det blitt i rundt 30 år. Men snart er det slutt. All deponivirksomhet skal være avsluttet og rehabilitert innen 2034. Dessuten kan kapasitet være full enda tidligere.

– Mange er svært kritiske til deponier og vil ikke ha det i sitt nærmiljø. Men man må nødvendigvis har noen deponier i verden så lenge vi mennesker forbruker produktene som skaper avfallet. Da er det viktigste man kan gjøre å sikre avfallet godt og å gi deponiområdene tilbake til folket etter at virksomheten er over. Her har oppdragsgiver NOAH hatt høye ambisjoner, sier Moldestad.

I 2003 kom deponidirektivet som stiller krav til etterdrift av deponivirksomhet. Det var startskuddet for planene om revegeteringensprosjektet, forteller deponisjef for Langøya i NOAH, Ann-Cathrin Stridal.

– Det har blitt grønt og fint på bare tre år, så det er helt fantastisk. Jeg tror også at de i ledelsen som opprinnelig var litt skeptiske til konseptet, synes at det har blitt veldig fint.

Kampestein og kalkelskende vegetasjon

Da deponiet skulle bli en attraktiv naturperle, ville de ikke at den skulle bli en ensformig, flat og loff-formet øy. En publikumsvennlig øy, bør også være en variert øy, som gir opplevelser for de som oppholder seg der, forklarer landskapsarkitekt Helene Bast Sørum.

– Målet er jo at man ikke skal ha opplevd alt etter ett besøk. Det skal være nok variasjon i landskapet til at man vil komme tilbake flere ganger. Vi imiterte derfor terrengformasjonene fra uberørte områder på øya. Vi forlenget skuremerkene etter historiske isbreer ved å bygge nye formasjoner av kalkstein som vi hentet ut fra det tidligere kalksteinsbruddet.

Alt dette er gjort på toppen av det gamle deponiet. Nederst i krateret, opp til kote null, ligger deponert avfallsgips. Deretter fylles deponiet opp med ordinært avfall. Dette innkapsles av leire og en membranduk, og toppes med med 1,7 meter med kalkstein, før det avsluttes med et tynt lag jord. Og det er på toppen av dette de har utformet noen nye former, med hauger og variert terreng.

Kampesteinene fikk Helene Bast Sørum håndplukke selv og plassere fritt utover terrenget. Noen fungerer nå som utmerkede stoler, sittegrupper eller utsiktspunkt. Andre rager høye og ensomme utover det strågule terrenget.

Kalksteinsgrunnen var også et viktig premiss for beplantningen på øya.

– Det er ikke så mye kalk i Norge. Så det er noe eget med å skape stedegen natur, tilpasset de lokale artene som trives i kalkholdig grunn. Vi har også plassert steiner som kan minne om fjellrygger eller svaberg som stikker opp av bakken. Målet er at vi om noen titalls år skal se dem og tenke at det har sett slik ut hele tiden, forteller Bast Sørum.

Arbeidet har vært omfangsrikt. Og prosjektet stort, i ordets rette betydning. Hele øya er 3,5 kilometer lang og 500 meter bred. Og det "lille" pilotområdet som arbeidsgruppen bega seg ut på, var på 70.000 kvadratmeter – en tidel av øyas totale areal.

Folk og fossiler

I sommer har det gått gratis publikumsbåter ut til Langøya på lørdager og søndager. I tillegg kan besøkende nå naturreservatet og friluftsområdet fra båt på gjestehavna.

Deponisjef Ann-Cathrin Stridal håper at folk vil være med på å ta øya tilbake når deponivirksomheten trappes ned.

– Området er regulert som friluftsområde. Du kan komme hit og føle deg alene, det er foreløpig forholdsvis lite brukt. Noen går i land og går en tur. Noen jogger på stiene.

Stridal og arbeidsgruppen håper også at flere faggrupper kan komme til øya for å dyrke spesialinteressene sine – det være seg plantenerder, geologer eller de fossilinteresserte. Kalksteinsberget ved sjøkanten er nemlig fullt av fossiler.

For rundt 400 millioner år siden lå Langøya dekket av tropisk hav ved ekvator. Dette var før dinosaurenes tid, så blant fossilene som ligger spredt på berget finner mange gamle arter, fra koraller til trilobitter og blekkspruter.