Generasjonsskiftet: Fra kull til klimaangst
23.01.2020
De representerer tre generasjoner ingeniører innen energi og industri. Men hvordan gikk vi fra tungolje og kull til CO₂-kvoter og klimaklimaangst?
Jens Eirik Nilsen (71) begynte ingeniørstudiene i 1970. Alert Holtman (41) begynte på kjemiteknikk i 1996. Tore Aunevik (25) er nyutdannet ingeniør – nå ute i sin første faste jobb.
Felles for dem er at de jobber med industri og energi. Ulikhetene finner vi i den enorme utviklingen som bransjen deres har vært igjennom i løpet av generasjonene de representerer.
– Klimakrise var ikke et ord. Man snakket ikke om CO₂, sier Jens Eirik.
I industrien på 50-tallet gikk man fra å bruke kull til å bruke tungolje i fyrkjeler. I 1974 kom oljekrisen og oljeprisene eksploderte. Plutselig skulle alle tilbake til kull igjen.
På 70-tallet jobbet Jens Eirik i Norsk Dampkjelforening – nå kjent som Norsk Energi. Han fikk prosjektleder ansvar for flere konverteringsprosjekter.
– Jeg ble kalt kull-Nilsen på den tida. Men det ble et kort industrieventyr. Kullpartiklene kunne man stanse gjennom å bruke filtre, og i nærmiljøet så det bra ut. Men CO₂-en føyk rett til værs. Konsekvensene var ennå ikke kjent.
Christiania Portland Cementfabrikk, rundt 1955. Fabrikken på Slemmestad var en av landets største forbrukere av olje. Da oljekrisen kom i 1974 ble produksjonen dyr. Etter oljekrisen gikk mange tilbake til kull. Foto: Ragge Strand.
I 1987 kom Brundtland-rapporten og bærekraft var på alles lepper. Myndighetene fikk øynene opp for svovel- og NOX-utfordringer, som satte preg på 90-tallet. Klimaengasjement murret i samfunnet.
Jens Eirik husker tiden før myndighetene begynte å stille krav til industrianleggene.– Tenk på hvordan Drammenselva og Oslofjorden så ut før. Som guttunge var jeg ute og badet, og jeg vil ikke tenke på hvor mye skit som fløt forbi oss når vi svømte.
Sur nedbør faller over Europa
I 1996 begynner Alert Holtman på kjemiteknikk i Nederland. Han ville bidra til å redusere de nesten usynlige utslippene fra industrien. Det viste seg å være nyttig. På 90-tallet ble nemlig lupen rettet mot sur nedbør.
– Nitrogenoksider (NOX) i lufta ødela steinmonumenter i byer og gresset i sårbare naturområder. Det ble et gigantproblem. I Nederland innførte de nitrogenkvoter for å tvinge bedriftene til å redusere utslippene. Mange av mine første prosjekter, sier Alert.
Myndighetkrav og redusert profitt
Alert husker godt hvordan myndighetenes krav begynte å endre seg på 90-tallet.
– Dette var første gang det ble stilt ordentlige krav til rapportering. Industrien måtte implementere etterrettelige prosedyrer. I Norge var vi forholdsvis heldige – kraftproduksjonen var stort sett vannkraftbasert.
Strenge utslippskrav og dyre renseanlegg gav industrien økonomiske insentiver til å endre seg. Likevel førte også de strenge kravene til at flere møtte vansker, minnes Jens Eirik.
– Bedrifter tenker profitt og lønnsomhet så langt det lar seg gjøre. Den ble redusert da myndighetene satte et tak for utslippene. Mange bedrifter måtte stenge dørene og det var tøft for mange. Likevel er det klart at lønnsomheten ikke skal sette rammene for hva vi tillater av utslipp til miljøet.
Generasjon kjøttskam og klimastreik
I 2014 begynte Tore Aunevik (25) på Energi og miljø på OsloMet. I klassen var de fleste klimaengasjerte og det ble mange diskusjoner. I dag ser han at kanskje ikke alle argumentene han førte på den tida var like nyanserte.
Først da han begynte på mastergraden i Fornybar energi ved NMBU, skjønte han hvor kompleks klimadebatten egentlig er.
– Når man prater med mange nok folk på ulike sider av bordet, ser man at det er en grunn til at folk mener det de gjør. Myndighetskrav og reguleringer går utover jobber og økonomien til folk, og det er en omstilling som har store konsekvenser.
Likevel trenger man grenser, mener Tore.
– Lønnsomhet er viktig for å drive økonomien fremover, men det finnes en grense for hvor mye naturen vår tåler. Hadde vi ikke hatt fiskekvoter i dag, hadde havet vært tomt. Det samme gjelder industri- og energisektoren.Generasjonsarven
På tre generasjoner har industrien endret seg mye. Men også på et personlig plan har generasjonene hatt mye å hente fra hverandre.
Da Alert begynte i COWI havnet han raskt i prosjekter sammen med Jens Eirik. Jens Eirik fikk oppdatert sin kunnskap.
– Selv om jeg har jobbet mye med forbrenningsanlegg opp igjennom, var Alert nyutdannet i forhold til meg. Jeg har plukket opp mye teknisk kunnskap, kanskje særlig knyttet til miljøaspektene ved anleggene.
Men også det sosiale er annerledes i dag. Det skal Tores generasjon ha mye av æren for, mener Jens Eirik.
– I begynnelsen av karrieren min, var det nesten ingen jenter blant oss ingeniører. Generelt er mangfoldet i bedriften helt annerledes i dag. Jeg er imponert av hvordan de unge i COWI klarer å holde folk sammen og ta vare på hverandre. Det har enormt mye å si for arbeidsmiljøet.
Da Tore skrev masteroppgaven sin for COWI, jobbet han i datasenter-prosjektet sammen med Alert.
– Som ung og nyutdannet er man veldig fokusert på det tekniske. Men å huske businessfokuset og at de teknisk gode løsningene også skal være lønnsomme, er noe av det mest spennende jeg har lært av Alert.
Etter nesten 50 år i bransjen, har Jens Eirik det siste året vært klar for pensjonisttilværelsen. Men det skulle ikke være så lett.
– Jeg hadde vel egentlig tenkt å pensjonere meg, men jeg får ikke lov av Alert. Så det spørs om jeg ikke blir hengende rundt litt til.
Ta kontakt
May Kristin Haugen
Head of Communication
Communication NO, Norway
Tel:
+47 97745057
mkha@cowi.com