I lys av historien

13.02.2020

Da Naturhistorisk museum i Bergen åpnet i oktober, var det første gang museet så noe annet enn dagslys. Nå står besøkende i kø for å oppleve det nyrenoverte museet.

Riksantikvaren har fulgt prosjektet med argusøyne. Og med god grunn: Norges første naturhistoriske museum har røtter som peker helt tilbake til 1825. Det huser en brugde som tok sine siste svømmetak i 1897, et hundre år gammelt blåhvalskjellett og utstillinger som knapt har vært flyttet en centimeter siden den første åpningen i 1865.

Den 1. november i 2014 ble et av bergensernes favorittmuseer stengt. Den tekniske standen til bygget var kraftig svekket. Nå skulle museet bli nytt. Men bare så nytt at ingen la merke til det nye.

– Selv om jeg er hemningsløst inhabil må jeg si vi er storfornøyd med sluttresultatet, forteller Martin Holmberg, lysdesigner i COWI.

Da et av Bergens mest omtalte renovasjonsprosjekter gikk i gang, var det med premiss om at det vernede bygget skulle bevares. Men ikke bare bygningskroppen skulle vernes. Også store deler av interiøret og utstillingsmontere, samt dyr, insekter og mineraler som stilles ut, skulle fremstå uberørt.

Martin Holmberg har jobbet med å lyssette vernede hvaler, mineraler og svevende fugl i himmelhvelvet.

– Bygget skulle fremstå likt som den gangen det ble bygd. Nå er det nesten tilbakeført til originalstanden. Ting som har hopet seg opp gjennom årene, er ryddet vekk. Det har blitt et topp moderne museum forkledt som et gammelt museum. I tillegg er alle tekniske installasjoner skjult. Veldig godt skjult.

Fra daglys til skjult belysning

Da museet åpnet dørene for første gang i 1865, var det som et dagslysmuseum. Det er det ikke lenger i dag, forklarer Holmberg.

– Originalt hadde museet kun dagslys. Senere ble det satt inn noe gale-matias lys i monterne for å midlertidig løse lysbehovet. Det vi har gjort er å sette solskjerming på mange av vinduene. Sola spiller fortsatt en rolle, men det er blitt helt annerledes.

Som en konsekvens av at museet skulle fremstå som originalt, måtte også alle tekniske installasjoner skjules godt. Lyd og lys er ofte skjult i det vernede interiøret eller i diskret plasserte i skinner i taket.

– Vi har jobbet med hvordan vi kunne gjøre minst mulig. I Vestibylen som er spesielt vernet lagde vi en nedpendlet spesialkanal med lyd, nødlys, taleanlegg – alt man trenger av teknisk utstyr for å markere et brudd med det vernede interiøret. Ellers er nesten alle installasjoner skjult oppå montre og i utforinger på gamle vegger.

I hovedtrappen var det viktig både å gi nok lys for å kunne gå i trappen samt at publikum kunne se opp på fuglene uten å bli blendet. Her ble det laget en spesialarmatur på 2,7 meter i diameter som fyller rommet med lys uten å virke blendende og bidrar i tillegg til bedre akustikk.

– Armaturet har også ett par ess opp i ermet som publikum enda ikke har fått sett, men som vi skal vise ved senere anledning, forteller Holmberg.

Foto: Adnan Icagic © Universitetsmuseet i Bergen

De jobbet også lenge for å sikre de beste leverandørene. Alle lysprodukter som ble vurdert, ble tatt inn for en teknisk, visuell og kvalitetsmessig bedømmelse, der pris var det minst avgjørende kriteriet.

Flerfaglig mellomvei til suksess

Morgenbladets Gaute Brochmann omtalte det nyrenoverte museet som en maktdemonstrasjon av hvor fantastisk flott en klassisk bygning kan tas inn i vår tid, om flere fagmiljøer går sammen med all sin kollektive kunnskap og kreativitet. Men det gode samarbeidet kan ikke tas for gitt. For når man jobber med lyssetting i museer, krasjer tre iboende konflikter, forteller Martin Holmberg.

– Satt på spissen, så ønsker en konservator helst å oppbevare objektene i ett mørkt rom med jevn temperatur og uten lys. Dernest har du fagpersonene, som gjerne vil ha et flatt, jevnt lys, for å kunne fortelle om hver minste detalj på hvert objekt. Til sist har du utstillingsansvarlig, som ønsker å ha en så spennende utstilling som mulig. Til sammen utgjør de en konserverende, en objektiv og en dramaturgisk del, som ikke kompatible.

Det tette samarbeidet mellom fagmiljøene trekker også Martin Holmberg frem som en suksessfaktor.

– Vi har virkelig jobbet sammen for å oppnå det gode resultatet. Alle har bistått hverandre, og kjempet for at vi alltid valgte løsningene som var de beste. Alle respekterte hverandres fagekspertise og alle har vært åpne for hverandres innspill. Jeg har ikke opplevd maken til positiv, "stå-på, vi er alle i samme båt"- holdning på noe annet prosjekt.

Kunsten å ikke se lyset

Den renessanseinspirerte arkitekturen er det lett å beundre. Det samme er de utallige fascinerende skapningene som er utstilt i museet. En solid lysdesign, derimot, er det ikke ofte man biter seg merke i. Og likevel er det ofte slik lysdesignerne vet at de har gjort en god jobb.

– Lys er aldri hovedattraksjonen, det er objektene. Men vi bruker lyset for å få folk til å se på det vi vil de skal se på. Et godt lyskonsept vil du ofte ikke skjønne at du har vært utsatt for. Det er lett å tenke at lysdesign skal være litt wow, men du skal egentlig aldri tenke på det jeg har gjort. Likevel, uten god lyssetting, har et museum ingen verdi.

Han forteller at det skjer mye i en utstillingsmonter som du ikke vet om.

– Det er også grunnen til at du ofte ender opp med å se mer på ett dyr enn et annet. Vi setter gjerne et kaldt og diffust lys på objekter i bakgrunnen, mens vi legger høyere lysnivå og varmere lys på objekter som skal være i fokus. Noen steder er det fire-fem spotter på ett enkelt objekt. Du skal virkelig føle piggene på pinnsvinet og gi det dybde, sier Holmberg.

Anbefaler mørklagt visitt

Å jobbe med et museum som dels er belyst av dagslys er en krevende øvelse. Det som ser bra ut i morgentimene, kan se helt annerledes ut når museet nærmer seg stengetid.

– Selv om museet ikke lenger er et rent dagslysmuseum, er det fortsatt delvis daglys gjennom solskjermingen. Det er krevende å jobbe med en utstilling som kan se helt forskjellig på dagtid og kveldstid.