De jakter på eiketrær som var unge da Olav den hellige falt og skogtyper som skjuler utrydningstrua amfibier. Bli med naturmangfoldets voktere på tur.

Tekst og foto: Ragnhild Heggem Fagerheim

02.07.2020

– Se! Her har en rådyrbukk feid geviret sitt, sier Beate Aase Heidenreich, naturforvalter i COWI.

Hun peker på et lite tre som halvveis har fått barken sin avkledt. Med den 10 måneder gamle fuglehunden Disney i den ene hånden og et stort nettbrett med kart over området i den andre, forserer hun en åker på vei mot skogkanten.

– Før, da det var trangt om plassen og lite mat i Norge, så brukte man alle jordflekker man fant til å dyrke på. Det vi ser her er at alle trærne er omtrent like høye. Det er trolig fordi dyrene sluttet å beite her på 60-70-tallet, og skogen grodde til. Mye av nyskogen i Norge er fra den tida.

Nå står ei klynge unge osper der, som strekker seg en et par mannshøyder over bakken.

– Når en ospestamme blir over 40 centimeter i diameter, er den stor nok til at svartspetten kan lage reir der. Når de flytter ut, kan mange andre fuglearter, måren og ekornet overta en trygg reirplass inne i ospestammen. Dette bidrar til et økt artsmangfold, men det betyr ikke at vi kan verne ei hver osp i Norge. Men noen ganger prøver vi oss.

VERDIFULL, MEN IKKE TRUET

Sammen med kollega og naturforvalter Kaj-Andreas Hanevik, skal hun i dag bevege seg langs hele traséen til en planlagt vann- og avløpsledning.

Før gravemaskinene kjører inn i skogen, må de være sikre på at naturen ikke går til spille i prosjektet. I alle fall ikke den verdifulle naturen.

– Vi beskriver truede arter, sjeldne naturtyper og arter som er vanlige, men som likefremt er verdifulle for naturmangfoldet. Ellers kartlegger vi arter i tilbakegang, rødlistearter og fremmedarter, sier Kaj-Andreas.

AREALENDRINGER TRUER NATURMANGFOLDET

I norsk natur har man beskrevet rundt 43.705 ulike arter. Man tror likevel at rundt 25 prosent av artene våre ennå ikke er oppdaget. Dyreriket utgjør en stor del av det norske artsmangfoldet, og står for om lag 65 prosent av artene. Mange av disse er insekter.

Rundt 10 prosent av artene tilhører planteriket. Når naturen bygges ned, som følge av boligbygging, veibygging eller annen infrastruktur, kan disse bli truet.

På den norske rødlista fra 2015, en liste som samler alle arter som er i fare for å dø ut fra Norge, er 2355 arter listet opp. Pattedyr, fugler og karplanter utgjør alle rundt 20 prosent av disse, mens lav, sommerfugler og vepser står for rundt 15 prosent hver.

Så hvorfor kan det være viktig å ta vare på et enkelt tre, når storparten av de rødlistede artene tilhører dyreriket?

Årsaken ligger i hvor tett sammenvevd kretsløpene og næringskjedene i naturen er: Én spesifikk naturtype kan være det perfekte bostedet for én tresort. Dette treet kan være bebodd av insekter som kun lever på denne tresorten. Disse insektene kan være matfatet til noen fuglearter, som kun hekker i denne naturtypen. Settes naturtypen i fare, kan det dermed sette både insekter og fuglebestander på spill.

Vi vet fortsatt lite om hva konsekvensene vil være dersom noen arter dør ut. Men én ting er forskerne sikre på: Arealendringer påvirker artene mest. Hele 9 av 10 truede arter påvirkes negativt av arealendringer i naturen, ifølge Artsdatabanken.

LIVET I SIVET I SUMPSKOGEN

Etter å ha passert flere skogsområder med tidligere gjødslet og dyrket mark, leder Beate, Disney og Kaj-Andreas veien til et fuktigere område. Myggen biter, og tynne grå trestammer med sprukken bark strekker seg rundt 20 meter over den våte marka.

– Her har vi en sumpskog!

– Slike våte områder er det få igjen av. Mennesker har drenert dem til fordel for skogbruk, veibygging og dyrking av mark. Sumpskogene er fulle av biologisk mangfold. Her lever det mange fugler, sier Kaj-Andreas.

De dokumenterer artene de finner i programvaren på nettbrettet: Sverdliljer, den ville norske varianten av iris, som får gule blomster. Skogsivaks. Og masse svartor – blant de få norske trærne som tåler å stå med røttene i vann. Mjødurt er også en typisk art for dette området. Og et stort utvalg av ulike bladmoser.

– Dette vil vi ta vare på – hele denne fuktige biotopen, sier Beate og utdyper:

– Dersom vi legger traséen her, vil det gi en grøft på rundt 10 meter med grus i bunnen. Da vil trolig området bli drenert og vannet vil forsvinne. Da vil artssammensetningen her endre seg så mye at biotopen forsvinner. 

Plutselig kaster hun seg mot en dam midt i sumpskogen. Hun har fanget en amfibie.

– Se, her er det frosk! Frosker og padder er typiske beboere i en sumpskog. Kanskje kan det også være salamander her.

Når området er markert på kartet og alle artene er dokumentert, gjenstår bare å sette karakter på området.

– Denne sumpskogen får nok ikke A-verdi. Den er litt for preget av menneskelig aktiviteter som har vært her før. Denne får nok trolig C-verdi, som betyr at den er viktig for det lokale naturmangfoldet.

Det er ikke forbudt å gjøre arealendringer i områder med C-verdi. Likefremt anbefales det å bruke skånsomme metoder der man gjør inngrep. I tillegg må alle arter kartlegges, slik at man vet hvilke naturtyper og arter som eventuelt går tapt.

– I dette tilfellet vil vi anbefale kommunen å vurdere en trasé som går litt lenger unna sumpskogen. Alternativt kan rørene legges her hvis de er forsiktige og ikke drenerer området.

FRA BEITEMARK I FATTIGE KÅR TIL HOLLYWOOD

Turen går videre innover skogen. Forbi et hyttefelt kan de skimte en lysning mot vest. Her er det håp om å gjøre funn av flere verdifulle naturtyper.

Men historien til denne tidligere beitemarka strekker seg lengre enn Vestbys kommunegrenser – den leder oss helt til Hollywood. Ifølge legenden bodde nemlig mannen man tror kan ha vært faren til Marilyn Monroe her.

Her skal den angivelige faren til Marilyn Monroe har levd før han emigrerte til Amerika.

– På tiden han bodde her, var det fattige kår i Norge. Det var lite mat. Han prøvde trolig å dyrke det han kunne, før han til sist utvandret til Amerika. Der skal han ha blitt far til Marilyn Monroe. Samtidig i Norge brant det gamle huset hans opp og driften på området tok slutt.

ENDRINGER I LANDBRUKET ENDRER LANDSKAPET

Det de nå skal finne ut, er om blomsterenga på den tidligere gårdsplassen kan være verdifull. Over en tredjedel av Norges rødlistede arter holder nemlig til i naturtypen kulturlandskap.

Når dyrene beitet på slike områder, eller gresset ble slått og hesjet, ble krattskog og tett vegetasjon holdt nede. Det gav rom for at et rikt artsmangfold kunne bre seg ut. Dette igjen gav god føde til humler og bier.

I dag har mye av kulturlandskapet vårt grodd igjen. De pollinerende flyverne har blitt færre. Mye kulturmark har også blitt borte som følge av endringer i jordbruket.

– Jeg trodde kanskje det kunne være kulturbeitemark her, men det vi ser her er et landskap som har blitt gjødslet. Man ville ikke funnet slike mengder hundekjeks på en naturlig eng.

Hundekjeks og tveskjeggveronika er arter man gjerne finner på gjødslet eng.

I det du gjødsler, ødelegger du mye av det verdifulle, forteller Kaj-Andreas. Noen arter vokser seg store, og presser de lavvokste artene ut. Derfor er det heller ikke problematisk å legge vannledning her.

– Om man gjødsler, pløyer og drenerer er det på en måte allerede ødelagt. Men en gang i tida var det sikkert fint her. Jeg vil tippe at det har vært både ballblom, prestekrager og annen interessant vegetasjon her.

NÅR DE FREMMEDE OVERTAR

I den norske floraen finner vi en annen trussel, som på sikt kan bli større enn gjengroingen av kulturlandskap. Denne trusselen kan vokse seg så stor at den potensielt kan overta en hel naturtype.

Fremmedarter er artene som egentlig ikke hører hjemme her, men som gjennom de siste århundrene har funnet veien over de syv hav for å pryde norske hager og bedd. Og så har de spredd seg. Og spredd seg. Og spredd seg. Helt til de lokale artene som tidligere dekket bakken, har blitt presset ut.

En slik fremmedart er også til stede på den tidligere marka til Marilyn Monroes angivelige far.

– Her er det kanadagullris. Da må man være veldig forsiktig når man skal bygge her. Det blir litt krevende, sier Beate.

To av årsakene til at fremmedarter har spredd seg så mye som de har gjort, er massehåndtering og transport.

– I byggeprosjekter får man ofte overflødig jordsmonn, såkalte overskuddsmasser. Ofte blir overskuddsmasser flyttet. Hvis man da ikke tar hensyn til fremmedartene, vil disse bli med til en ny lokasjon.

Hagelupinen er et kjent skue i Norge, særlig langs veikanter og jernbanen. Den har vært på fremmedartlista siden 2012 og utgjør en svært høy økologisk risiko.

Et annet faremoment er transport.

– Mange av artene sprer seg veldig lett. Det skal ikke mer til enn at en maskin eller en traktor kjører over plantene, slik at frøene setter seg på hjulene og blir med videre.

Kanadagullrisen er krevende. Men parkslirekne og kjempespringfrø er enda verre, forteller Kaj-Andreas.

– Jeg mener at disse er de absolutt verste artene. De endrer habitatet de opptrer i helt fundamentalt. Det blir en skog av kun de artene, der ingen andre planter klarer seg.

På anleggsplasser er man pliktet til å ikke spre fremmedartene.

– Det beste er å legge alle deler av plantene tilbake der de opprinnelig var, da sprer de seg i alle fall ikke. I tillegg må man vaske alle anleggsmaskiner som har vært i kontakt med plantene, for å unngå at de sprer det med seg videre. Det siste alternativet er å deponere fremmedartene. Denne typen spesialavfall koster fire ganger mer å deponere enn ordinært avfall, og det er derfor også et kostnadsspørsmål, sier Kaj-Andreas.

EIKETREET - DE 1500 ARTERS HJEM

Siste post på kartleggingen ligger på oversiden av et jorde, noen hundre meter fra hovedveien. Der står ei gammel eik med greiner som brer seg like bredt som treet er høyt.

Kaj-Andreas omfavner treet, omtrent som i en klem, for å måle omkretsen.

– Den er rundt 230 centimeter i omkrets. Og se der, den er hul på innsiden! Inni der vettu, der bor det masse gøy. Det er jo derfor disse eikene har et ekstra vern. Fordi det er så utrolig mange arter som bor her, på grunn av slike hulrom som dette.

– Vi måler også dybden på barksprekkene. Det finnes eiketrær med enda grovere barkesprekker, men dette er et fint og gammelt tre. Dette er liksom av den høyeste kvaliteten man får på en eik. Det er et stort artsmangfold oppi her. Dette er svært verdifullt, sier Beate.

Et eiketre kan bruke 3-500 år på å bli stort, 3-500 år på å leve og 3-500 år på å dø.

– Jeg ønsker at et menneske, som kun lever i 90 år, skal kjenne til dette og føle på det. Langs sørlandskysten gikk mange eiketrær med til seilskipsbyggingen, så det er ikke mange virkelig store igjen. Hvis du fjerner én her og én der, har vi plutselig tatt veldig mange store eiker, sier Beate.

NULLVISJON FOR TAP AV NATURMANGFOLD

Dagens befaring er slutt. Snart skal Kaj-Andreas Hanevik og Beate Aase Heidenreich tilbake til kontoret for å ferdigstille en rapport om dagens funn, som del av konsekvensutredningen. Den vil påvirke de endelige valgene som tas når vann- og avløpsledningene skal bygges ut.

Først skal naturforvalterne møte kommunen. Allerede nå skal de fortelle om noen av dagens viktigste funn, slik at kommunen tidlig kan gjøre forberedende undersøkelser.

De forteller om frosken i sumpskogen og om den hule eika. De forteller om fremmede arter på deler av traséen.