Nødvendig tvangsdigitalisering av byggenæringen

26.03.2020

KOMMENTAR: Byggenæringen er tvunget inn i en omstilling. Vi ser allerede at vi vil komme gjennom unntakstilstanden med en digital modenhet som er på et helt annet nivå enn der vi var før det startet.

Av: Anstein Skinnarland, digital utviklingssjef i COWI

De siste ukene har rådgivende ingeniører jobbet hjemmefra. I COWI har vi gått fra 20 til mer enn 1000 kontorer relativt smertefritt. Mange av kollegene våre har jobbet opp nye digitale rutiner helt fra grunnen av, og de har lyktes. Mange selskaper har erfart det samme.

Vi skal likevel ikke ta det for gitt. De selskapene som ikke tilpasser seg og lykkes nå, vil trolig heller ikke lykkes om ett eller ti år. Og de som lå lengst fremme teknologisk før krisen brøt ut, har et forsprang. Men ser vi forbi de tekniske rammeverkene som muliggjør hjemmekontor, reiser dagens digitale situasjon også noen spørsmål som vil bli viktige for hvordan vi skal jobbe i fremtiden.

Bransjen vår har snakket om digitalisering i mange år. Og bare så det er sagt: Vi er gode på mye - og best i verden på noe. Men når vi skryter av vår digitale kompetanse, gjør vi det gjerne i akronymer: Vi sier VDC, VR, BIM og ICE, mens vi gir oss selv et klapp på skulderen. Bak akronymene skjuler det seg mange krumspring som blir tatt i jakten på den heldigitale hverdagen.

La oss se nærmere på det siste: ICE-metodikk, som er av de nyeste formene for digital samhandling. Fundamentet er digitalt. Likevel bruker fortsatt svært mange denne teknologien som et redskap i fysiske møter. Man bruker altså digital teknologi i analog form. Det er ikke nødvendigvis negativt: De digitale hjelpemidlene forbedrer arbeidsprosesser, gir bedre prosjektflyt og raskere avklaringer. Men hvorfor gjør vi det ikke heldigitalt?

I dagens situasjon må også denne typen møter gjøres fra hjemmekontoret. Det kan være utfordrende. I forrige uke fikk vi selv prøve det, da vi utførte en tverrfaglig kontroll digitalt på et veiprosjekt der 20 fag var representert. Alt gikk ikke sømløst, men det gikk. Det er nå byggenæringen har mulighet til å teste ut hele verktøykassen, slik at vi vet hva som må forbedres når vi er tilbake i hverdagen. Det er bare når vi vet hvilke aspekter ved teknologien som ikke funker, vi kan videreutvikle metodikkene i riktig retning.

En annen problemstilling som den økte bruken av hjemmekontor har aktualisert, er mange oppdragsgiveres krav til prosjektkontor. Menneskelig interaksjon er viktig, men det har også bærekraftsrelaterte bivirkninger. Vi ser nå at prosjektene som til daglig gjøres på prosjektkontor, også ser ut til å levere godt hjemmefra. Vi behøver ikke å møtes hele tiden, vi må ikke fly ukentlig. I tillegg vil det kunne ha en positiv effekt hos selskapene som unngår at kontorlokaler tømmes og fagmiljøer tynnes ut, når store deler av avdelinger sitter lokalisert på den andre siden av byen - eller i en annen by. Jeg håper at vi i fremtiden kan tenke nytt om hvordan vi bruker prosjektkontor og om hvor vi jobber.

Mange peker på globaliseringen som en av årsakene bak korona-krisen. Uavhengig av hva som er riktig, vet vi at vi er avhengige av forente globale krefter for å lykkes i en slik krise. Krisen rammer ulikt. Hvor hardt krisen rammer, avhenger av de nasjonale og lokale tiltakene som er satt i verk. I Kina raste for eksempel produksjonen da nasjonale tiltak ble iverksatt. Når oppdrag lukkes i ett land, en by eller ett fylke, er det viktigere enn noen gang med effektiv ressursallokering. At vi kan samhandle fullgodt og dra på kompetansen der den er, reduserer selskapers sårbarhet.

I COWI-konsernet samlet jobber nå 5115 medarbeidere på hjemmekontor fordelt på 24 land. Mange av disse har daglig kontakt med hverandre gjennom Teams, Yammer og Skype. Det digitale arbeidet som nå gjøres for å sikre den globale samhandlingen, kan vi også nyte godt av i Norge, ved at det blir enklere for mindre fagmiljøer å integrere seg i større nettverk.

Erfaringene vi nå gjør oss, bør forme prosjektene som skal starte opp i fremtiden. Og i dag er ikke fremtiden så langt frem som den var for noen måneder siden. Nå har fremtiden blitt arbeidshverdagen etter korona. Om den kommer om to uker, to måneder eller et halvt år, spiller liten rolle. Byggenæringen må nå gjøre en digital erfaringsdugnad, der vi som næring står sterkere etterpå.

Målet med den digitale transformasjonen er ikke at alle skal sitte isolert foran hver sin skjerm og slutte å snakke sammen. Den digitale hverdagen vil se lysere ut etter korona. Men den nye teknologien må forankres i hele næringen. Det vi har sett disse ukene viser at digital modenhet også handler om overlevelse. Og er det en ting vi nå har lært, så er det at den digitale utviklingen ikke kan vente.